Av Michael Hafsahl
Vi sto ved foten av fjellet og kikket opp.
Ja visst, vi skulle til den høyeste topp.
Bakken var bratt, vanskelig og lang.
Men vi gikk, med ungdommelig mot og sang.
Vi sprang opp den første bakken,
tungt, å ja, men vi krummet nakken.
«Gi oss bergsbygden», vårt motto jo var,
da var det forventet at veien var hard.
Veien ble tyngre – mens vi gikk,
med tiden alderen tynge oss fikk.
Luften ble tynn, og tyngre vår gang
og litt om litt stilnet vår lystige sang.
Vi hev etter pusten, et blodslit det var
vi ropte om hjelp, fra vår Herre og Far.
Hjelpen var ei langt borte, å nei
styrke han ga, vi vandret videre vår vei
Så kom det rullende mot oss et skred.
Vi nådde fiendens linjer – han mot oss stred.
Han trodde vår Herre, kun var en dalgud,
og at han i fjellet kunne kue hans brud.
Vi søkte så ly, men stener de rammet,
de knuste og slo, hamret og lammet.
Til slutt vi lå der med ryggen knekket.
Til spott og til spe, så svake og svekket.
Da var den der, den usynlige hånden,
legte det brukne, trøstet i vånden.
Løftet oss opp, og bar oss et stykke,
midt i stormen, der fant vi – lykke.
Lykke det er – i hans nærhet å være,
tett ved hans bryst, når han vil oss bære.
Høre hans stemme viske oss nåde,
holde oss trygge fra fare og våde.
Veien mot toppen er stenet og steil,
så viktig med fokus, å ikke trå feil.
Ibland er veien for smal for oss to,
da bærer han meg, i fred og i ro.
Lyset fra hjemmet der oven meg lokker.
Jeg hører så titt hjemmets klemtende klokker.
Der striden er omme – der sol alltid skinner
og strevet fra veien blir kun svake minner.